Ingen anstendighet – ingen tekster

Det er bokstavelig talt gått år og dag siden mitt siste post (som det heter på bloggspråket), så jeg håper dere ikke har sittet i andektig spenning og ventet på det neste. Men her kommer det endelig noe. Jeg lover ikke økt hyppighet i tiden fremover, men plutselig skjer det noe. Som i går kveld. Facebook flommet over av iltre kommentarer over at TV2 ikke tekstet Gullruten, og det burde de i hvert fall gjøre siden Ingen Grenser var nominert, og det endatil satt to døve i salen. Det ble heller ikke sett på med blide øyne at tolkene som av og til kunne skimtes, så ut til å bli betraktet som uønsket linselus av produsentene, og dermed ble bildet zoomet vekk fra dem. Selv om jeg ikke så programmet – synes jeg dette var smålig av TV2, og de kunne godt ha fortsatt sin gryende praksis med å tekste flere og flere programmer, spesielt når et så populært program som Gullruten går ut. 

Dog er intet nytt under solen. Budskapet Ingen Grenser hadde, ble bare så ettertrykkelig bekreftet av TV2. Begrunnelsen har dere i dette innlegget jeg skrev for Døves Tidsskrift i vår; 

***

Ingen tolker

Nå er det en stund siden vi sa farvel med Lars Monsen og hans turvenner i ”Ingen grenser”, programmet som satte mange tanker i sving hos noen og en hver. Mens noen, og kanskje de aller fleste, satt med tårer i øynene og syntes at dette jammen var en gjeng med tøffe mennesker som tross allslags skavanker og kropper som ikke alltid henger med, greide å slepe seg opp på Snøhetta, et sted de færreste av oss orker å dra. Ganske mange andre syntes det var ganske smakløst, og bare bidro til å bekrefte funksjonshemmedes rolle som personer man godt kan lage underholdning av, men da helst i en slik situasjon der det ekskluderende, men akk så kjedelige og velkjente hverdagslivet ikke blir berørt. Denne diskusjonen skal jeg la ligge her, og i stedet skal jeg uttrykke min smule undring over hva vi så, og hva vi ikke så på TV da ”Ingen grenser” herjet landet i vinter.

Vi så en gjeng tøffinger, nærmest uten grenser, sammen med en enda tøffere tøffing; Lars Monsen. Ikke nok med at han drar over Canada og andre villmarker på egen hånd. Her viste han oss at han til og med klarer å få en gjeng folk som knapt kan gå over store avstander i ødemarken. For all del, han stod for det meste med hendene i lommen og lot deltakerne gjøre det arbeidet de måtte gjøre selv, men hadde for sikkerhets skyld ordnet med en lege som kunne bidra om det virkelig skulle (mage)knipe, som vi så; det gjorde det. Vi var vitne til slit, snørr, blod og tårer, og legen så vi innimellom. Vi så kos rundt leirbålet (men hvor var de døve?) og bursdagssang med kake, vakker natur og selvsagt han Lars selv som trøstet og oppmuntret, dirigerte og kjeftet litt underveis.

De vi ikke så, det var tegnspråktolkene, noe som allerede har vært observert og diskutert blant mange av dette bladets lesere. På en helt annen måte enn alle de andre tekniske hjelpemidlene vi så (proteser og annet), ville synlige tolker vise hva Lars Monsen ikke klarer – nemlig å kommunisere. De spede forsøkene på å mumle bak barten med hendene godt plantet i lommen vi så tidlig i serien tydet ikke på spesielt gode evner til å gjøre seg forstått for personer uten hørsel. Det var han, like mye som de døve deltakerne, som trengte tolkene. Dermed ville synlige tolker på skjermen gjort dette så veldig tydelig; å være funksjonshemmet handler ikke om å trosse seg selv eller bryte andres fordommer, selv om ”Ingen grenser” ville ha oss til å tro akkurat dét. Funksjonshemming oppstår i møtet mellom mennesker og deres omgivelser, men dette var ikke noe ”Ingen grenser” klarte – eller ville – formidle. Tolkene ville synliggjort denne relasjonen, og hvor funksjonshemmende til og med Lars Monsen er. Derfor måtte de klippes bort. 

***

Ingen Grenser var ren og skjær underholdning med funksjonshemmede for alle oss med et glanebehov. Det var aldri meningen at programmet skulle sprenge noen andre grenser enn akkurat de Lars Monsen mente skulle sprenges. Bekreftelsen på dette fikk vi i går kveld, når ingen tekster eller tolker var å se. 

Barn av Gudmund

Min kollega bort i gangen her på Fafo, Gudmund Hernes,  fyller 70 år i dag. Stort sett alle som var i mottakelsen hadde et eller annet å takke ham for, enten de en gang ropte ”Hernes må fjernes”, eller har blitt inspirert av ham som samfunnsdebattant og sosiolog. For den saks skyld, vi hadde neppe stått her og gratulert ham om han ikke hadde satt i gang Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon for 29 år siden, så jeg kan i grunnen takke ham personlig for at jeg har en jobb å gå til hver dag.

Men det er ikke derfor jeg skriver dette, som min blir smule hyllest til min kollega på bursdagen hans. I stedet vil jeg løfte frem et av hans andre meritter, Læreplanen av 1997, også kjent som L97 eller seks-årsreformen. For oss tegnspråklige er L97 først og fremst kjent den læreplanen som for alvor løftet opp og etablerte norsk tegnspråk som undervisningsspråk og -fag for hørselshemmede barn i grunnskolen.  Med opplæringslovens § 2-6 ble det slått fast at barn med tegnspråk som førstespråk, skulle få sin undervisning i og på tegnspråk, og det ble utviklet egne læreplaner i tegnspråk, norsk, engelsk og musikk/drama for døve barn. For første gang fikk tegnspråklige barn undervisning om sitt eget språk slik norskspråklige alltid har fått det, i tillegg til at de fikk en opplæring i norsk som etablerte et godt grunnlag for funksjonell tospråklighet. Resultatet av denne reformen ser vi i fullt mon i dag – det har aldri vært så mange døve ungdommer som tar høyere utdannelse, og bredden i deres utdanningsvalg er tilsvarende imponerende.  Det er definitivt slutt på den gangen døve måtte velge S-yrker (skreddere, skomakere, snekkere) fordi man ikke trodde døve hadde abstrakte evner eller nesten bare valgte O-yrker (opplæring, oppvekst og omsorg) fordi dette var de eneste fagene man kunne regne med å få en jobb med. I dag finner man tegnspråklige journalister, forskere, fotografer, arkivarer, psykologstudenter, økonomer, idehistorikere, lingvister, pedagoger, filosofer og mye mer. Disse ungdommene er barn av Gudmunds visjoner, og det er all grunn til å gratulere ham med et slikt resultat av en av hans mange utdanningsreformer!

Men, himmelen er ikke like skyfri som denne dagen kan gi inntrykk av. Som mange lesere av denne bloggen nok har fått med seg, har Kunnskapsdepartementet kunngjort at tre av fire døveskoler skal legges ned fra 2013/2014, og kommunene skal overta ansvaret for undervisningen av hørselshemmede barn, enten de har høreapparater, CI eller ingen av delene.  For de uinnvidde – dette forslaget har i løpet av en drøy måned samlet nesten 6000 underskrifter og en Facebookgruppe med over 3000 medlemmer MOT seg. Deler av motstanden er fordi forslaget rett og slett vil rasere effektene av det Gudmund Hernes i sin tid gjorde med døves muligheter til å ta høyere utdannelse.  Begrunnelsen for nedleggelsen er blant annet at det blir stadig færre elever på døveskolene, og mange flere barn får undervisning på hjemmeskolen, ofte som den eneste hørselshemmede i sin klasse. Alle historiene om ensomhet og nederlag fra år som enkeltintegrert i en hørende skole, som er delt på Facebooksiden ”La døveskolen leve” burde været nok for noen og en hver til å tenke seg om mht hvor klokt det egentlig er å bygge ned de tegnspråkmiljøene døveskolene har representert i snart 200 år. Med Riksrevisjonens knusende dom over den spesialundervisningen kommunene allerede nå har ansvaret for, skal jeg ikke bruke plass her til å lure på hvordan i all verden Kunnskapsdepartementet ser for seg at kommunene skal klare å videreføre de gode resultatene man nå ser av L97, om de skal få enda mer ansvar de ikke klarer å følge opp.  I stedet vil jeg rette oppmerksomheten mot en nylig undersøkelse fra Sverige, som viser at selv om det totale antallet tunghørte langt overskrider antall døve, er det bare marginalt flere tunghørte som tar høyere utdanning enn døve (som kan tegnspråk, og bruker tolk for å følge undervisningen).  Dette bekrefter riktigheten av et annet kjent Hernes-mantra, nemlig at ”likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev”. Ved å prøve å behandle døve og tunghørte (med høreapparater eller CI) mest mulig likt hørende, ved å plassere dem i skoler der de etter hvert blir ensomme, vil man bare skape mer ulikhet i muligheter. Med L97 ble nettopp ulikheten hos tegnspråklige barn anerkjent – og resultatet er i dag en likhet med hørende i utdanningsvalg, som man ikke ser hos ungdommer som ikke har fått tilgang til tegnspråk, kanskje fordi man antok de hørte så bra at de ikke trengte det.

Det er dessverre lite som tyder på at dagens Kunnskapsdepartement er klar over hvilken arv etter Gudmund Hernes de forvalter, og er i ferd med å ødelegge grunnlaget for. For å si det fritt etter Hernes og de Murphy’ske lover han har oversatt til norsk, er nedleggelsen av de tegnspråklige skolemiljøene en løsning som bare vil skape en rekke nye problemer.

Gudmund, jeg håper dine etterfølgere i departementet tar til vettet. Uansett, gratulerer med dagen!

One of us… and one of us, too.

Apologies for the long time no blog, and especially for the long time no English blog. This time, I am writing to, for and about a community that probably is quite parallel to, and just as transnational as the Deaf community, hence English. I do not know if this community outnumbers us, but would not be surprised if they do. We (and they) call them CODA – Children of Deaf Adults. Are they under 18, many like to call them KODA – kids of deaf adults. CODAs owe us their lives (they would not be born had there not been Deaf people on earth), and we are very glad to have them here. Sometimes they even have magic powers. Read on….

Last week, my son and I were eagerly anticipating a since long and much publicized new TV series, but did not catch until we sat down, that the series would be broadcast at a commercial channel, which do not have the same obligation to caption all their shows, as the public service channels have. *Long faces* of mother and son. Too used to this, mom only raised an eyebrow and resigned, while the son with his instincts intact, got angry. He promtply wrote a letter to the editor of Aftenposten, the largest newspaper in Norway, with a copy to the TV-channel that had disappointed him. The letter read (freely translated by me):

“I and my mom, who is Deaf, had looked forward to watch the advent calendar series on TV. That is a part of the Christmas tradition. When we sat down and the show was about to start, we realized that TV Norge and several other children and family channels don’t have undertitles.  I think it should be mandatory that all TV in Norway should have undertitles. I am sure there are lots of other children with Deaf parents who are fed up with this.  Pedro (13)”

To make a short story even shorter: Aftenposten printed the letter today.  TV Norge announced that they will put undertitles on this series from Monday, and will even put undertitles on several of their major family shows in 2011. (Announcement in Norwegian here)

*Snap*

That was it. Years of lobbying in the parliament, campaigns, frustrated complaints and letters to the editors by Deaf and hearing impaired people: No response.

One letter of a hearing kid: 180 degrees turnaround, change policy overnight, captioning, here we come!

How come?  To expel any misunderstandings; I am p-r-o-u-d of my KODA. His letter alone did not do this, but it definitely had a magic impact. I am happy he wrote the letter, and I am amazed by the power he has.

But how did he get this power? Or better, who granted him this power? I believe part of the answer is in his double position. He is not Deaf, but is certainly affected by the discriminatory barriers Deaf people face. He is in his own way, one of us, one of the Deaf community, like KODAs tend to be.  At the same time, he is Hearing, someone Hearing people feel related to. He is not a stranger, not an excluded poor Deafie, who, regardless of diversity and tolerance talk, remain different, an outsider, an alien, one who cannot hear, and therefore, inevitably locked out – in the eyes of the ignorant Hearing. He is one of the –Hearing- us.  The message in his letter was that HE was excluded from a cosy Christmas tradition (family watching TV together) as a consequence of how the TV channel had ignored his mother. All of a sudden, the captioning issue was not longer a Them-the-Deaf-issue, but a We-the-Hearing-issue. Because my hearing son is someone other Hearing people can relate to, it took them no time to understand the feeling of being left out.

As the only true border crossers between the Deaf and the Hearing world, CODAs are our foremost allies. They are one of us, and one of us.