Det er bokstavelig talt gått år og dag siden mitt siste post (som det heter på bloggspråket), så jeg håper dere ikke har sittet i andektig spenning og ventet på det neste. Men her kommer det endelig noe. Jeg lover ikke økt hyppighet i tiden fremover, men plutselig skjer det noe. Som i går kveld. Facebook flommet over av iltre kommentarer over at TV2 ikke tekstet Gullruten, og det burde de i hvert fall gjøre siden Ingen Grenser var nominert, og det endatil satt to døve i salen. Det ble heller ikke sett på med blide øyne at tolkene som av og til kunne skimtes, så ut til å bli betraktet som uønsket linselus av produsentene, og dermed ble bildet zoomet vekk fra dem. Selv om jeg ikke så programmet – synes jeg dette var smålig av TV2, og de kunne godt ha fortsatt sin gryende praksis med å tekste flere og flere programmer, spesielt når et så populært program som Gullruten går ut.
Dog er intet nytt under solen. Budskapet Ingen Grenser hadde, ble bare så ettertrykkelig bekreftet av TV2. Begrunnelsen har dere i dette innlegget jeg skrev for Døves Tidsskrift i vår;
***
Ingen tolker
Nå er det en stund siden vi sa farvel med Lars Monsen og hans turvenner i ”Ingen grenser”, programmet som satte mange tanker i sving hos noen og en hver. Mens noen, og kanskje de aller fleste, satt med tårer i øynene og syntes at dette jammen var en gjeng med tøffe mennesker som tross allslags skavanker og kropper som ikke alltid henger med, greide å slepe seg opp på Snøhetta, et sted de færreste av oss orker å dra. Ganske mange andre syntes det var ganske smakløst, og bare bidro til å bekrefte funksjonshemmedes rolle som personer man godt kan lage underholdning av, men da helst i en slik situasjon der det ekskluderende, men akk så kjedelige og velkjente hverdagslivet ikke blir berørt. Denne diskusjonen skal jeg la ligge her, og i stedet skal jeg uttrykke min smule undring over hva vi så, og hva vi ikke så på TV da ”Ingen grenser” herjet landet i vinter.
Vi så en gjeng tøffinger, nærmest uten grenser, sammen med en enda tøffere tøffing; Lars Monsen. Ikke nok med at han drar over Canada og andre villmarker på egen hånd. Her viste han oss at han til og med klarer å få en gjeng folk som knapt kan gå over store avstander i ødemarken. For all del, han stod for det meste med hendene i lommen og lot deltakerne gjøre det arbeidet de måtte gjøre selv, men hadde for sikkerhets skyld ordnet med en lege som kunne bidra om det virkelig skulle (mage)knipe, som vi så; det gjorde det. Vi var vitne til slit, snørr, blod og tårer, og legen så vi innimellom. Vi så kos rundt leirbålet (men hvor var de døve?) og bursdagssang med kake, vakker natur og selvsagt han Lars selv som trøstet og oppmuntret, dirigerte og kjeftet litt underveis.
De vi ikke så, det var tegnspråktolkene, noe som allerede har vært observert og diskutert blant mange av dette bladets lesere. På en helt annen måte enn alle de andre tekniske hjelpemidlene vi så (proteser og annet), ville synlige tolker vise hva Lars Monsen ikke klarer – nemlig å kommunisere. De spede forsøkene på å mumle bak barten med hendene godt plantet i lommen vi så tidlig i serien tydet ikke på spesielt gode evner til å gjøre seg forstått for personer uten hørsel. Det var han, like mye som de døve deltakerne, som trengte tolkene. Dermed ville synlige tolker på skjermen gjort dette så veldig tydelig; å være funksjonshemmet handler ikke om å trosse seg selv eller bryte andres fordommer, selv om ”Ingen grenser” ville ha oss til å tro akkurat dét. Funksjonshemming oppstår i møtet mellom mennesker og deres omgivelser, men dette var ikke noe ”Ingen grenser” klarte – eller ville – formidle. Tolkene ville synliggjort denne relasjonen, og hvor funksjonshemmende til og med Lars Monsen er. Derfor måtte de klippes bort.
***
Ingen Grenser var ren og skjær underholdning med funksjonshemmede for alle oss med et glanebehov. Det var aldri meningen at programmet skulle sprenge noen andre grenser enn akkurat de Lars Monsen mente skulle sprenges. Bekreftelsen på dette fikk vi i går kveld, når ingen tekster eller tolker var å se.