Det er bokstavelig talt gått år og dag siden mitt siste post (som det heter på bloggspråket), så jeg håper dere ikke har sittet i andektig spenning og ventet på det neste. Men her kommer det endelig noe. Jeg lover ikke økt hyppighet i tiden fremover, men plutselig skjer det noe. Som i går kveld. Facebook flommet over av iltre kommentarer over at TV2 ikke tekstet Gullruten, og det burde de i hvert fall gjøre siden Ingen Grenser var nominert, og det endatil satt to døve i salen. Det ble heller ikke sett på med blide øyne at tolkene som av og til kunne skimtes, så ut til å bli betraktet som uønsket linselus av produsentene, og dermed ble bildet zoomet vekk fra dem. Selv om jeg ikke så programmet – synes jeg dette var smålig av TV2, og de kunne godt ha fortsatt sin gryende praksis med å tekste flere og flere programmer, spesielt når et så populært program som Gullruten går ut.
Dog er intet nytt under solen. Budskapet Ingen Grenser hadde, ble bare så ettertrykkelig bekreftet av TV2. Begrunnelsen har dere i dette innlegget jeg skrev for Døves Tidsskrift i vår;
***
Ingen tolker
Nå er det en stund siden vi sa farvel med Lars Monsen og hans turvenner i ”Ingen grenser”, programmet som satte mange tanker i sving hos noen og en hver. Mens noen, og kanskje de aller fleste, satt med tårer i øynene og syntes at dette jammen var en gjeng med tøffe mennesker som tross allslags skavanker og kropper som ikke alltid henger med, greide å slepe seg opp på Snøhetta, et sted de færreste av oss orker å dra. Ganske mange andre syntes det var ganske smakløst, og bare bidro til å bekrefte funksjonshemmedes rolle som personer man godt kan lage underholdning av, men da helst i en slik situasjon der det ekskluderende, men akk så kjedelige og velkjente hverdagslivet ikke blir berørt. Denne diskusjonen skal jeg la ligge her, og i stedet skal jeg uttrykke min smule undring over hva vi så, og hva vi ikke så på TV da ”Ingen grenser” herjet landet i vinter.
Vi så en gjeng tøffinger, nærmest uten grenser, sammen med en enda tøffere tøffing; Lars Monsen. Ikke nok med at han drar over Canada og andre villmarker på egen hånd. Her viste han oss at han til og med klarer å få en gjeng folk som knapt kan gå over store avstander i ødemarken. For all del, han stod for det meste med hendene i lommen og lot deltakerne gjøre det arbeidet de måtte gjøre selv, men hadde for sikkerhets skyld ordnet med en lege som kunne bidra om det virkelig skulle (mage)knipe, som vi så; det gjorde det. Vi var vitne til slit, snørr, blod og tårer, og legen så vi innimellom. Vi så kos rundt leirbålet (men hvor var de døve?) og bursdagssang med kake, vakker natur og selvsagt han Lars selv som trøstet og oppmuntret, dirigerte og kjeftet litt underveis.
De vi ikke så, det var tegnspråktolkene, noe som allerede har vært observert og diskutert blant mange av dette bladets lesere. På en helt annen måte enn alle de andre tekniske hjelpemidlene vi så (proteser og annet), ville synlige tolker vise hva Lars Monsen ikke klarer – nemlig å kommunisere. De spede forsøkene på å mumle bak barten med hendene godt plantet i lommen vi så tidlig i serien tydet ikke på spesielt gode evner til å gjøre seg forstått for personer uten hørsel. Det var han, like mye som de døve deltakerne, som trengte tolkene. Dermed ville synlige tolker på skjermen gjort dette så veldig tydelig; å være funksjonshemmet handler ikke om å trosse seg selv eller bryte andres fordommer, selv om ”Ingen grenser” ville ha oss til å tro akkurat dét. Funksjonshemming oppstår i møtet mellom mennesker og deres omgivelser, men dette var ikke noe ”Ingen grenser” klarte – eller ville – formidle. Tolkene ville synliggjort denne relasjonen, og hvor funksjonshemmende til og med Lars Monsen er. Derfor måtte de klippes bort.
***
Ingen Grenser var ren og skjær underholdning med funksjonshemmede for alle oss med et glanebehov. Det var aldri meningen at programmet skulle sprenge noen andre grenser enn akkurat de Lars Monsen mente skulle sprenges. Bekreftelsen på dette fikk vi i går kveld, når ingen tekster eller tolker var å se.
Du milde Hilde 
Pingback: Tegnspråktolk oppfører seg vel ikke som en linselus? » Maren Oriola - Rett fra hendene
Kjære Hilde,
“Ingen Grenser var ren og skjær underholdning med funksjonshemmede for alle oss med et glanebehov”
Med respekt for en som har oppnådd så langt i livet som en Fafo-forsker, men det får meg til å lure på hva forskeren innen funksjonshemming, marginalisering og sosial eksklusjon egentlig mener?
Døve er egentlig ikke fysiske funksjonshemmede, men sosial funksjonshemmet i sammenhenger som sosiale sammenkomster med hørende UTEN tolk. Mastiff TV, som produserte Ingen grenser, er veldige klar over forskjellen på sosial og fysisk funksjonshemmet. Cluet ved Ingen grenser er at døve, blinde, og bevegelseshemmede skal samarbeide et stort prosjekt med minst mulig hjelpemidler. Noen av oss er avhengige av elektriske rullestol, og dette får de ikke bruke under ekspedisjonen. Villmarken er normalt ikke tilrettelagt funksjonshemmede, og derfor ønsker konseptet å utfordre laget kommunikasjonsmessig og fysisk. Hadde det vært ingen grenser uten døve, så ville folk si “Dette vil de døve ikke klart, fordi de ikke har evner til å kommunisere med de hørende”. Derfor ville Mastiff vise at folk tar feil, og det uten bruk av tolk.
Tolk trengs bare til viktige informasjonsmøter om morgen og kveld, og i nødsituasjoner. Jeg vil refere til kommentar fra produsenten til DT, i samme artikkel som intervjuet mellom DT og Marianne/meg.
Jeg mener døve burde glede seg over at vi har overbevist folket at døve er nyttige, og at vi har minst like god utdannelse, kunnskap, og jobb som funksjonsfriske. Tilogmed like godt bemidlet som dem. Sannheten er at Ingen grenser har redusert, ikke økt storsamfunnets myter og fordommer overfor de som ikke er funksjonsfriske. Men det er også ikke-funksjonsfriske som har også fordommer, dette skal jeg love deg at det finnes.
Veien til en fullstendig anerkjennelse mellom funksjonsfriske og ikke-funksjonsfriske er likevel lang.
Jeg deler døves frustasjon over manglende tolking/tekst under Gullruten, og Marianne har tatt det opp internt. Vi får se om dette blir fulgt opp.
Jeg er like opptatt av døves rettigheter som dere døve, og har en aktiv sak gående hos Likestilling- og diskrimineringsombudet.
Jeg understreker at svarinnlegget mitt i denne bloggen er ikke representativ, og står for min egen regning.
Hilsen Bjarte
Hei Bjarte,
jeg tror jeg var like imponert som de fleste andre her i landet over at dere orket, og klarte å gjennomføre flere uker i villmarken på en slik tur. Dog var jeg ikke imponert -fordi- dere/vi er funksjonshemmede, men rett og slett fordi det krever sin mann og sin kvinne å ta en sånn tur, møkkavær (som det var sommeren 2011) eller ei.
Desverre er jeg redd for at det var litt for mange her i landet som ble imponert nettopp fordi deltakerne hadde en eller annen form for funksjonsnedsettelse. Vi er nok ikke kommet lenger, som du også skriver, enn at fordommene mot funksjonshemmede lever i beste velgående. I et slikt landskap av fordommer, treffer Ingen Grenser godt. Kanskje bryter programmet ned noen fordommer, men de virkelige barrierene vi funksjonshemmede møter på, var ikke et tema for Ingen Grenser, og dermed fikk heller ikke det store publikum vite om disse. Jeg er derfor usikker på den reelle nytten av slike programmer. Hjelper det noen andre (enn deltakerne) å få jobb? Å få et bedre liv? Flere muligheter? Jeg vet ikke. Det hjalp i alle fall ikke på TV2’s evne til/forståelse for at manglende teksting og/eller tolking er noe som opprettholder avstanden mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede, og diskriminerer den første gruppen. Hadde Ingen Grenser vært så barrierebrytende som noen mener, ville dette kanskje ikke skjedd?
Det er greitt nok at døve ikke trenger tolk for å gjennomføre en slik tur, men det var jo tolk tilstede på informasjonsmøtene. Jeg reagerer på at tolkene absolutt måtte klippes bort fra bildet. Jeg har min teori om hvorfor tolkene ble klippet bort. Det skrev jeg om i Døves Tidsskrift, og gjenga innlegget over. Funksjonshemming er en relasjon mellom omgivelsene og den enkeltes forutsetninger, men dette var produsentene av Ingen Grenser absolutt ikke interessert i å vise. Programmet var laget for å underholde. Det var nok god underholdning, men jeg (og mange med meg) er usikre på nytten av slik underholdning.
Vennlig hilsen fra
Hilde
Hei Hilde!
Først og fremst har jeg fått med at du var like begeistret som andre over hvordan vi gjennomførte ekspedisjonen under slike forhold som væromgivelser, m.m. Unntatt funksjonshemmingen med tanke på døvhet.
Tar opp noen momenter som du kan tenke over.
For det første: Det er veldig tilfeldig hvem som kommer videre i opptaksprosessene som Mastiff/NRK arbeider med. De plukker ut folk etter visse kriterier (jeg tipper personlighet, grad av funksjonshemming). Når opptaksprosessene er avsluttet, så starter portrettintervjuene. Dessverre er det første gang døve er med i Ingen grenser, og vonde opplevelser i forbindelse med å etablere seg i arbeidslivet var ikke blant de spørsmålene vi fikk. I portrettintervjuene er det lurest å få fram en historie man ønsker å ta seg med til omverdenen. For min del, har jeg ikke hatt slike vonde opplevelser i forbindelse med å etablere seg i arbeidslivet. Jeg kan love deg hvis man har opplevd mye hindringer i livet, blir garantert et bra stoff i portrettintervjuet. Portrettintervju er aldri representativ for en spesifikk gruppe, dvs man forteller ikke om andre døve som har hindringer i arbeidslivet.
Men som sagt, det er veldig tilfeldig, og så langt har de 22 deltakerne i begge sesonger av Ingen grenser, ikke fortalt en tilsvarende historie ang etablering til arbeidslivet. Du kan håpe på at det kommer en flott døv person i neste sesong av Ingen grenser, og får fortalt sine vonde opplevelser for å komme seg inn i arbeidslivet. Det er streng taushetplikt i forbindelse med opptaksprosessen, man får ikke lov til å si at jeg har meldt meg på i Ingen grenser før det kunngjøres i pressen. Dvs at vi var allerede i villmarken i 2. dag når det kommer på pressen. Sier vi noe før det, så blir vi diskvalifisert for deltakelse i Ingen grenser. Dette er svært vanskelige ting å styre på, og vi kan aldri tenke en million ting på forhånd og hva som skjer. Dere er nesten nødt til å skrive i DT om hvis det kommer neste sesong av Ingen grenser, så må spesielt døve med hindringer i arbeidslivet søke seg til IG, og få dette ut i portrettintervjuene.
For det andre, jeg forstår at du uttaler deg ut fra sosialantropoligsk perspektiv. Jeg har inntrykk av at slike perspektiv er dypt indoktrinert med en kritisk tankegang. Jeg opplever også slike tankeganger er like indoktrinert hos de som har tatt helse og sosial, sosionomer, personal- og organisasjonsledelse, pedagoger, etc. Av mange jeg har snakket med / har hørt, opplever mer fordommer og diskriminering i forhold til de som har studert naturvitenskap (teknologi). Jeg er en teknolog, og har sjeldent opplevd diskriminering og fordommer i teknologiske miljøer. Hvorfor? Kanskje årsaken er at teknologer er indoktrinert med en slik tankegang “Javel her har vi et problem, så får vi bare se muligheter i det!” Hvis teknologer har samme tankegang som sosialantropologer, så hadde verden stått bom stille!
Ta et godt eksempel: I 1970 år sier legene om døve: De forblir døve og de er bare nyttige idioter. Idag sier legene: javel, de er døve, men vi anbefaler sterkt CI på dem. Legene vil ha et ferdig produkt før de kan se på den som en mulighet. Sånn er det bare med saken. De er helt avhengige av oss teknologer i slike framskritt.
For det tredje, jobbsøker- og jobbintervjuprosesser er fulle av taktikk. Jeg får hente frem de som har tatt person- og org. ledelse. De har muligens en kritisk og skeptisk tankegang. De vil ha gode kvalfiteter av medarbeidere, og det skjønner jeg godt. Men en slik tankegang vil jeg aldri forstå, og heller ikke flere av oss teknologer. Jeg har diskutert med en som har en høy posisjon i et stort selskap. Han sier det kan lønne seg å la være å skrive i CV om at jeg har deltatt på Ingen grenser.
Sett hvis jeg var hørende og funksjonshemmet, og kommer på jobbintervju. Jeg tar da dem på senga ved at de ser jeg er funksjonshemmet. De problematiserer det hele, og da har jeg en joker på hånden. Da sier jeg at jeg var med på Ingen grenser, som er et godt eksempel på et godt teamarbeid. Slik som det er idag, er det økende krav til gode evner i teamarbeid. Da fjernes det mye av tvilen, sjansene for opptak i jobb blir større.
Til din problemstilling om tolker som skjules:
(Forestill deg om at jeg ikke var med på Ingen grenser)
Hadde det vært best om tolkene skjules i Ingen grenser, slik at jeg tar jobbintervjuere på senga at jeg kommer på jobbintervju med tolk. Da får jeg presentert hvordan det fungerer med tolk, hva det vil koste bedriften (absolutt ingenting), at jeg stort sett greier meg uten tolk. Og ta opp at man må prøve å se muligheter hos døve. Det øker sjansene kanskje opp. Jokeren din er informasjon om bedriftens fantastiske muligheter med tolk.
Hvis tolkene vises på skjermen, så vil potensielle arbeidsgivere tenke: “Javel, man må ha 2 stillinger for å ansette en døv. Det blir helt uaktuelt.” Jeg vil like å tro at det er helt sant. Mens noen andre bruker logikken: “Ja jeg vet det var en tolk bak kameraet”.
Vil slike potensielle arbeidsgivere gidde å bruke ressurser på å innhente informasjon om døve i arbeid sammen med tolk på forhånd? Jeg tviler veldig sterkt på det, og informasjon der og da på jobbintervju vil funke bedre.
Jeg mener en slik taktikk ved å overraske jobbintervjuer der og da, vil fungere bedre i slike sammenheng. Men da må man ha slike jokere klare på bakhånden. Det vil gi utslag, ifølge personen jeg snakket med.
Så var det med fordommene. Mastiff har egentlig laget Ingen grenser som får publikum til å tenke, gjerne en selvransakelse og gjerne få vekk mer av sine fordommer. Vet du, fordommer er roten til alt ondt, gjerne krig, masseutryddelse av grupper, osv. Vi vil ikke ha det slik at fordommene er kommet for å bli, og dette har vi bekjempet i tusenvis av år.
Vi har alt tatt opp den tabben TV2 gjorde ang tekstingen. Og vi har et ansvar for å ta opp hvis det har skjedd en glipp, og det må vi alltid gjøre og si ifra.
Du må ha en god 16 og 17 mai.
Vennlig hilsen
Bjarte