Bekymring forbeholdt hørende

Bare den siste uken har jeg kommet over to oppslag om språkets alvor på internett, og det er ingen tvil om at mange er oppriktig bekymret for de språklige forhold her i landet. Og det er jo bra, egentlig. Hadde det ikke vært for at det er noe som skurrer et sted her. En melding jeg kom over er en bekymring noen (egentlig et parti jeg ikke helt sympatiserer med, men pytt – her er det budskapet som er viktigst, ikke budbringeren) har for den språklige tilstanden i eldreomsorgen:

FrP med språk-krav i eldreomsorgen, og sakser fra innlegget (for de av dere som ikke orker å lese alt):

– Det er totalt uakseptabelt at ansatte i eldreomsorgen ikke behersker språket godt nok. Dette er en sikkerhetsrisiko ovenfor de eldre, slår Gåsvatn fast.

Han mener at en trygg og verdig eldreomsorg er avhengig av at pleiere og beboere kommuniserer på en god måte. – Det er mange beboere på sykehjem som er engstelige og utrygge. Dersom de ansatte ikke forstår språket, så vil dette medføre økte bekymringer. Dersom man ikke behersker språket så vil man ikke være i stand til å gjøre jobben sin. Her må vi stille krav til språk.

Så er det en sak om barn og språk, fra forskerhold:

Barn med tilslørte språkvansker Og jeg sakser igjen: ”Språket tas som en selvfølge. Uten å tenke over det benytter vi ord, begreper og formuleringer i vår daglige kommunikasjon og er omgitt av det nærmest uansett hvor vi befinner oss. Språket er der i møte med andre mennesker, på trafikkskilt, tv, i lek, undervisning og på jobb. Det er der også når vi ikke snakker høyt. Erfaringer, både nye og gamle, pakkes inn i språk enten de er nedskrevet eller ikke.

For skolebarn kreves språkkompetanse i alle fag, ikke bare norsk. Barna møter instrukser, oppgavetekster, lærerens og medelevenes forklaringer og kommentarer, samt at de selv forventes å kunne svare og kommentere. Når et barn ikke behersker språket, enten det er sosialt eller i undervisningssammenheng, kommer ikke ressursene til barnet frem. Dette fordi barnet formidler seg selv via språket, og språket påvirker både hvordan barnet blir oppfattet av andre og hvordan det ser på seg selv. Identiteten til barnet farges og formes av det til dels begrensede språket som barnet forstår og selv uttrykker seg med. Når språket ikke strekker til, kommer ikke barnet til syne som hele Simen, Jonas eller Oda.”

Jeg er ikke i tvil om at det er reelle problemer både politikeren og forskerne er opptatt av. Og det er for så vidt ikke noe dramatisk nytt i disse sakene, de er tatt med her fordi de er de siste jeg har lest – men det er ikke første gang jeg lurer. Gjelder denne bekymringen om tilgang til språk og kommunikasjon bare for –noen-? Hvorfor ser man ikke samme bekymringen for døve eldre som på grunn av kommuneøkonomi og –idioti ikke får sykehjemsplass på et sted der de kan kommunisere ordentlig med de andre? På et ”vanlig” sykehjem med noen pleiere som knoter på norsk, kan de hørende, evt lomhørte beboerne i det minste kommunisere med de andre beboerne og resten av de ansatte uten besvær. Men kan en eldre døv dame som har brukt tegnspråk gjennom hele livet, gjøre det samme når ingen av de ansatte kan tegnspråk, for ikke å snakke om hennes med-boere? Er ikke dette et sikkerhetsproblem, og skaper ikke det engstelige og utrygge eldre? Er det liksom ikke så farlig ”bare” fordi det er tegnspråk det er snakk om, og ikke norsk?

Og hvorfor er man ikke bekymret for alle de hørselshemmede barna som går i år etter år og tilsynelatende fungerer bra? De som kan snakke fint med de voksne på skolen og hjemme, men faller utenfor i samvær og lek med andre barn, fordi de ikke hører godt nok til å snappe opp nyanser av lyd og signaler som er i, over, med og pakket inn i språket. (Noen av disse barna får lære seg tegnspråk, og finner et miljø der de har ubegrenset tilgang til kommunikasjon, ialle fall av og til – men i disse tider synes det som om det er et unntak). Hva gjør ikke mangelen på full tilgang til et språk med barnas identitet? Hvor mange barn er det som ikke kommer til syne som hele Simen, Jonas eller Oda, fordi de bare kan kommunisere ordentlig med voksne som snakker direkte til dem?

Som sagt, det er noe som skurrer i denne bekymringen over tilgang på språk. Det er som om full tilgang til et språk bare er viktig for noen. Og “noen” er de som stort sett uansett bader i språk, for eksempel hørende. Å høre dårlig, og bli fratatt tegnspråk – enten fordi kommunen ikke har råd eller foreldre og lærere ikke vet bedre, er visst ikke like bekymringsfullt. Er det bare hørende som kan bli utrygge, engstelige og få identitetsproblemer av å ikke kunne kommunisere ordentlig?