Barn av Gudmund

Min kollega bort i gangen her på Fafo, Gudmund Hernes,  fyller 70 år i dag. Stort sett alle som var i mottakelsen hadde et eller annet å takke ham for, enten de en gang ropte ”Hernes må fjernes”, eller har blitt inspirert av ham som samfunnsdebattant og sosiolog. For den saks skyld, vi hadde neppe stått her og gratulert ham om han ikke hadde satt i gang Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon for 29 år siden, så jeg kan i grunnen takke ham personlig for at jeg har en jobb å gå til hver dag.

Men det er ikke derfor jeg skriver dette, som min blir smule hyllest til min kollega på bursdagen hans. I stedet vil jeg løfte frem et av hans andre meritter, Læreplanen av 1997, også kjent som L97 eller seks-årsreformen. For oss tegnspråklige er L97 først og fremst kjent den læreplanen som for alvor løftet opp og etablerte norsk tegnspråk som undervisningsspråk og -fag for hørselshemmede barn i grunnskolen.  Med opplæringslovens § 2-6 ble det slått fast at barn med tegnspråk som førstespråk, skulle få sin undervisning i og på tegnspråk, og det ble utviklet egne læreplaner i tegnspråk, norsk, engelsk og musikk/drama for døve barn. For første gang fikk tegnspråklige barn undervisning om sitt eget språk slik norskspråklige alltid har fått det, i tillegg til at de fikk en opplæring i norsk som etablerte et godt grunnlag for funksjonell tospråklighet. Resultatet av denne reformen ser vi i fullt mon i dag – det har aldri vært så mange døve ungdommer som tar høyere utdannelse, og bredden i deres utdanningsvalg er tilsvarende imponerende.  Det er definitivt slutt på den gangen døve måtte velge S-yrker (skreddere, skomakere, snekkere) fordi man ikke trodde døve hadde abstrakte evner eller nesten bare valgte O-yrker (opplæring, oppvekst og omsorg) fordi dette var de eneste fagene man kunne regne med å få en jobb med. I dag finner man tegnspråklige journalister, forskere, fotografer, arkivarer, psykologstudenter, økonomer, idehistorikere, lingvister, pedagoger, filosofer og mye mer. Disse ungdommene er barn av Gudmunds visjoner, og det er all grunn til å gratulere ham med et slikt resultat av en av hans mange utdanningsreformer!

Men, himmelen er ikke like skyfri som denne dagen kan gi inntrykk av. Som mange lesere av denne bloggen nok har fått med seg, har Kunnskapsdepartementet kunngjort at tre av fire døveskoler skal legges ned fra 2013/2014, og kommunene skal overta ansvaret for undervisningen av hørselshemmede barn, enten de har høreapparater, CI eller ingen av delene.  For de uinnvidde – dette forslaget har i løpet av en drøy måned samlet nesten 6000 underskrifter og en Facebookgruppe med over 3000 medlemmer MOT seg. Deler av motstanden er fordi forslaget rett og slett vil rasere effektene av det Gudmund Hernes i sin tid gjorde med døves muligheter til å ta høyere utdannelse.  Begrunnelsen for nedleggelsen er blant annet at det blir stadig færre elever på døveskolene, og mange flere barn får undervisning på hjemmeskolen, ofte som den eneste hørselshemmede i sin klasse. Alle historiene om ensomhet og nederlag fra år som enkeltintegrert i en hørende skole, som er delt på Facebooksiden ”La døveskolen leve” burde været nok for noen og en hver til å tenke seg om mht hvor klokt det egentlig er å bygge ned de tegnspråkmiljøene døveskolene har representert i snart 200 år. Med Riksrevisjonens knusende dom over den spesialundervisningen kommunene allerede nå har ansvaret for, skal jeg ikke bruke plass her til å lure på hvordan i all verden Kunnskapsdepartementet ser for seg at kommunene skal klare å videreføre de gode resultatene man nå ser av L97, om de skal få enda mer ansvar de ikke klarer å følge opp.  I stedet vil jeg rette oppmerksomheten mot en nylig undersøkelse fra Sverige, som viser at selv om det totale antallet tunghørte langt overskrider antall døve, er det bare marginalt flere tunghørte som tar høyere utdanning enn døve (som kan tegnspråk, og bruker tolk for å følge undervisningen).  Dette bekrefter riktigheten av et annet kjent Hernes-mantra, nemlig at ”likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev”. Ved å prøve å behandle døve og tunghørte (med høreapparater eller CI) mest mulig likt hørende, ved å plassere dem i skoler der de etter hvert blir ensomme, vil man bare skape mer ulikhet i muligheter. Med L97 ble nettopp ulikheten hos tegnspråklige barn anerkjent – og resultatet er i dag en likhet med hørende i utdanningsvalg, som man ikke ser hos ungdommer som ikke har fått tilgang til tegnspråk, kanskje fordi man antok de hørte så bra at de ikke trengte det.

Det er dessverre lite som tyder på at dagens Kunnskapsdepartement er klar over hvilken arv etter Gudmund Hernes de forvalter, og er i ferd med å ødelegge grunnlaget for. For å si det fritt etter Hernes og de Murphy’ske lover han har oversatt til norsk, er nedleggelsen av de tegnspråklige skolemiljøene en løsning som bare vil skape en rekke nye problemer.

Gudmund, jeg håper dine etterfølgere i departementet tar til vettet. Uansett, gratulerer med dagen!